Iselinn Andersen - ☮

Når man venter på en dag som aldri kommer


..Og plutselig så er den allerede over! I dag var jeg hos en indremedisiner på sykehuset i Kristiansand. I 10 måneder har jeg ventet på å få denne timen, og det var etter alle årene med nevrolog, revmatolog, røntgen, hundrevis av blodprøver og diverse scanninger. Etter 1,5 times konsultasjon hos henne fikk jeg beskjed om at hvis de resterende blodprøvene ikke viste noen andre tegn på alvorlige sykdommer så kommer jeg til å få diagnosen ME. 

Skremt, glad, trist men så utrolig lettet for at jeg nå kan se en ende på hva som føles som en uendelig kamp. I dag ble jeg tatt imot av en flott, sympatisk og ikke minst flink lege. Det føltes som om jeg hadde gått halve livet og ventet på akkurat denne timen hvor jeg skulle høre hva som har gjort at min kropp ikke har fungert optimalt. I 6 år har jeg gått fra diverse leger, kiropraktorer, fysioterapauter, spesialister og tilbake til lege igjen. Nå sitter jeg her med et glis fordi jeg vet jeg har blitt hørt, men med en liten nervøsitet langt inne, fordi jeg ikke aner hva det vil innebære å leve med en diagnose.

Til tross for mye venting og masing på leger og sekretærenes sekretærer er jeg utrolig imponert over norsk helsevesen. Jeg forstår det er lett for de som jobber med syke mennesker hver dag å bli litt kynisk, men for det meste har jeg bare blitt tatt imot med vennlighet og forståelse. Jeg har også mange støtteapparater rundt meg. Kjærlige foreldre, en herlig kjæreste støttende søsken og gode venner. Ikke minst er jeg takknemlig for at jeg kan faktisk kan ta det med ro og lytte til kroppen min, at jeg slipper å presse meg igjennom en 7,5 timers arbeidsdag 5 dager i uka. At jeg får støtte til å bli frisk. Mitt største ønske er å komme tilbake til jobb igjen, om så bare et par ganger i uka. Men frem til da må jeg bare jobbe med å takle hverdagen. 

Helt ærlig visste jeg ikke var ME var før sånn ca 1,5 år siden. Det var ikke noe som hadde krysset tankene mine i det hele tatt, før noen spurte meg om jeg hadde tenkt på om det var det som kunne være problemet. Etter å ha lest en del om det så falt alle bitene på plass, for det aller meste stemte jo. Det var en merkelig følelse. Jeg hadde tenkt på fibromyalgi og leddgikt. Jeg kan jo ikke så mye om diagnoser og slikt, så hadde jo egentlig ingen konkret mening på hva det kunne være. Jeg hadde bare sjekket meg for alt mulig. Tenk om noen ikke hadde satt tanken om at det var nettopp ME det kunne være oppi hodet mitt? Da hadde jeg kanskje fortsatt hoppet rundt til diverse spesialister. Sprøtt å tenke på.

Når jeg tenker meg om så har kanskje ikke en ME diagnose så veldig mye å si. Det finnes ingen konkrete behandlinger og det finnes ingen tabeletter jeg kan ta morgen, lunch og kveld i en uke også blir jeg frisk. Men det er allikevel godt å vite at jeg har blitt hørt, at jeg ikke bare er den daffe, unge jenta som lever på NAV og ikke gidder å gjøre en dritt. Selv om man ofte får slike kommentarer må man bare se bort ifra det har jeg lært. Men det hadde ikke gjort noe med en klapp på skuldra i stedet, og heller høre 'dette skal nok gå bra, skal du se.' Jeg håper virkelig ingen tror at jeg noengang kunne taklet å være borte ifra venner og jobb og alt som en 20 åring skal ha, bare for å få noen arbeidsavklaringspenger i lomma. For det er absolutt ikke verdt det. Kampen med NAV var ikke akkurat enkel for å si det slik. Det er i ekstremt kort tid man kan overbevise seg selv om at det er herlig å kunne lese blader og drikke kaffe til langt på morgenen. Jeg savner rutiner. Alt jeg kan gjøre er jo bare å sysselsette meg på beste vis.



80% av de som får ME diagnosen når de er unge blir friske etter noen år. Jeg har med andre ord alle oddsene på min side. For det SKAL gå bra. Jeg er ei normal jente på 20 år med interesser og venner. Jeg liker å være sosial, og jeg liker å være med familien min. Det er tungt å velge om man vil ta seg en dusj eller bli med på familiebesøk en dag. For helst vil jeg jo være alt. En god datter, god venn, god kjæreste, god søster og en god arbeidskollega.

I 10 måneder gikk min mor rundt og var nervøs for helsetilsdanden min. "Hva om hun har kreft?" Hørte jeg henne si. Det er vondt å se på at de man er mest glad i også lider av det faktum at jeg ikke er frisk. Derfor var det fantastisk å se henne i dag, lettet over at det ikke var noe mer kritisk. Det er godt å få svar på gnagende spørsmål. Kjæresten min har også støttet meg mye igjennom den tiden vi har vært sammen. Han har vært forståelsesfull og tålmodig. Han har til og med kjørt i over en time sent på kvelden etter jobb fordi jeg følte meg ensom eller forferdelig sliten. Det kaller jeg en god catch!

Så hvis disse resterende prøvene ikke forteller noe som helst, blir jeg mest sannsynligvis sendt til Eiken rehabilitering i 4 uker. Men til tross for en diagone med både trøtthet, leddsmerter, muskelsmerter og alt som følger med så kan jeg ikke sitte her og deppe. Jeg er så utrolig heldig som er født i dette landet, får oppfølging av gode leger, kan ha en stabil og god økonomi, og har fantastiske mennesker rundt meg. Norge satser mye på ME forskning, og jeg kan dra på rehabilitering med fysioterapauter og personlige trenere som gir meg den beste oppfølgningen slik at min vei tilbake til hverdagen skal gå raskere og så knirkefritt som mulig.

Jeg vet ikke helt hvor jeg ville med dette innlegget, men jeg vet at jeg vil at alle som har hjulpet meg, om bare ved å si "det kommer til å gå bra!" skal høre: TUSEN TAKK! Å være ei 20 år gammel jente som er lenket til senga mesteparten av dagen vil jeg ikke unne noen som helst, men jeg vet at alt kommer til å bli mye lettere når jeg har folk rundt meg som bryr seg. Dere er fantastiske, og fortjener en god klem alle sammen (også fra meg som ikke liker å klemme engang!) Dette skal jeg klare.

52 weeks


Jeg har blitt bedt med på 52 weeks! Det vil si at vi legger ut hver lørdag et bilde av et bestemt tema. Mitt kommer nok ikke ut før på søndag kveld siden jeg er i Danmark. Andre som er med erSvartfoto,Lenafoto og fotosusanne. Vi får jo se hvor lenge jeg klarer å følge med på disse, har jo en tendens til å falle litt ifra slike ting, haha.


// Gammelt bilde fra i sommer


Første uka er tema: Dreamer. Som sagt kommer dette bildet ut på søndag (eller kanskje ikke før mandag, who knows) Jeg vet desverre ikke helt hva som skjedde med skriftstørrelsen nå, men jeg har desverre ikke tid til å fikse det. Sorriiii!

Foto: Min nye tatovering




Den 15. februar fikk jeg en ny tatovering på arrangementet Kroppskunst Mot Barnekreft. Jeg gikk til Cherry Flavour Custom Tattoo i Mandal og valgte en svale. Tatoveringen kostet 500,- og alle pengene gikk direkte til veldedigheten. Jeg har lenge hatt lyst på en svaletatovering, så det passet egentlig perfekt. Også er den jo kjempesøt og liten da! Svaler har mye symbolikk i seg, både som tatoveringsmotiv og for meg personlig.

 


 

 


Fikk du også tatovering på kroppskunst mot barnekreft?




10 ting du kanskje ikke visste om meg


 

1. Jeg er metalhead, men synes det er noe spennende i enhver musikksjanger. Bortsett fra dubstep, der finnes det ikke håp.

2. Er over gjennomsnittet glad i interiør, og kunne aldri tenkt meg å ha et 'IKEA-hjem', jeg vil nemlig ha noe som er helt spesielt.

3. Jeg har kjemepelyst på en italiensk mynde hund. Har en flat coated retriever fra før. Jeg elsker hunder!


 

4. Jeg hater gutter med gitar. Kan ikke komme på noe som er mer kleint enn det.

5. Jeg blir stressa når jeg ser noen diller med tungepiercingen sin. 

6. Jeg har hatt sånn 7 blogger før jeg klarte å slå meg til ro med denne. Denne har jeg hatt siden i sommer.

7. Jeg har egentlig lyseblondt hår. Farget det svart siden 9. klasse. Nå har jeg lyst på forandringer igjen!

 


8. Før var jeg sinnsykt avhengig av cola. Nå må jeg fint ta til takke med pepsi max :(

9. Jeg er verdens største rotekopp. Tror ikke jeg skal gå mer detaljert inn på det. 

10. Jeg har noen utrolig rare matvaner. Jeg må ha en spesiell drikke til hver eneste ting jeg spiser. Hvis ikke er det liksom ingen vits å spise det.

 

Visste du noe fra før? Og har vi noe til felles?

Dyretestet?


Jeg har fått med en kjempegrei og søt liten app på mobilen. På denne kan du lett søke opp et produkt og få vite om det er dyretestet eller ikke. Genialt om du står med et produkt i hendene du ikke er helt sikker på, det tar jo bare 30 sekunder å sjekke med appen uansett. Jeg prøver å bli flinkere på å velge produkter som ikke er dyrestestet når det finnes såpass mange gode produkter ute på markedet som ikke gjør det. I tillegg så er det en liten kanin på appen som lager en kjempesøt *iih* lyd når noe ikke er dyretestet, blir helt sjarmert hver gang, haha! Du kan laste ned appen for iPhone her. 

 

 

Har du denne appen? Og pleier du å velge dyrevennlige produkter?

Les mer i arkivet » Februar 2015 » Januar 2015 » Desember 2014


Hei! Mitt navn er Iselinn Andersen, jeg er enogtyve år gammel og bor i den lille kommunen i havgapet - Lindesnes. Her bor jeg i et hus langt ute på landet men samboeren min, hunden vår og kattene våre. Min største lidenskap er fotografi, og det er hovedgrunnen til at jeg begynte å blogge i 2012. Her kan du lese om alt fra fototips, min interesse for mote og skjønnhet, interiør og matoppskrifter. Legg meg gjerne til som venn :-)

KONTAKT:
iselinnandersen@hotmail.no







hits