Iselinn Andersen - ☮

5 ting: nyttårsforsett


Ah, et nytt år! Tiden hvor positiviteten til et nytt og friskt kapittel er nok til å ta livet av en. Neida, det er faktisk godt å tenke på at man kan "begynne på nytt". Iallefall litt. Jeg liker faktisk nyttårsforsetter. Det er alltid viktig å reflektere litt over hvem vi er som mennesker. Nå går kanskje 99% av alle nyttårsforsett strake veien til helvete, men det er faktisk lov å prøve og å drømme! I år har jeg satt meg litt annerledes mål enn før, altså ikke disse "nå-skal-jeg-begynne-å-trene-forsettene" men heller noe som faktisk er forhåpentligvis gjennomførbart. Bear with me, okay?


Dette er nok det aller viktigste nyttårsforsettet mitt. Jeg vil lære meg opp til rutiner, rutiner og atter rutiner. Selv om dette passer dårlig med den jeg er som person så er dette noe jeg virkelig vil gjøre. Kanskje funker det, kanskje ikke. Men jeg vet iallefall ikke om jeg ikke prøver!

Jeg har ingen struktur, hverken i hodet eller rundt meg. Nå er det på tide å skjerpe seg, haha. Jeg er jo (nesten) voksen nå, så det er kanskje på tide å klare å ta i et skippertak i ny og ne. Jeg har aldri skjønt de som sier at de ikke kan slappe av med rot rundt seg.. Klarer det helt fint, jeg!


Åh, denne bloggen, denne bloggen. Jeg vil rett og slett gjøre mitt beste for å bli superstolt over hva jeg har laget! Jeg vil prøve å forbedre den og gjøre den om til mitt livsverk! Haha, nei det blir kanskje litt drøyt.

I fjor var nyttårsforsettet mitt å spare på BSU. Nå som jeg har kjøpt hus for de 100 kronene jeg klarte å spare inn på BSUen i fjor (hahah!) så er det på tide å gjøre noe med økonomien. Jeg har aldri i mitt liv levd på budsjett, men nå skal jeg virkelig sette meg ned, lage punktliste og handle mat kun en gang i uken. Tjohei!

Hjemme hele dagen uten akademiske utfordringer kan fort gjøre litt med selvfølelsen når det kommer til hjernekapasiteten for å si det sånn. Jeg vil gjerne prøve å lære noe  nytt. Jeg snakker ikke om kvantefysikk eller Gresk, men prøve å lære meg litt småting om ting jeg allerede er interessert i. Nye Photoshopgreier kanskje? Eller en ny måte å fotografere på? Mulighetene er mange.

 

Hva er dine nyttårsforsett?

Et oppgjør med min egen kjeft.


Baksnakking. Kjenner jeg blir kvalm og forbanna over å tenke på hvor ofte jeg unødvendig har snakket stygt om noen bak ryggen til dem. Hvorfor? Hvorfor er det så utrolig enkelt når det egentlig burde være fryktelig vanskelig. Hvorfor er det min rett å snakke nedlatende om valg andre mennesker har tatt, bare fordi de velger å gjøre noe annerledes enn meg. Jeg er jo faktisk voksen nå og jeg har alltid trodd at slike ting som baksnakking og nedlatende tale bare er noe pubertale jenter driver på med. Men jeg må si at der har jeg gått på en smell! Jeg har aldri opplevd så mye drittslenging som foregår som nå, og det aller, aller verste er at jeg sitter og gjør ingenting. Kanskje jeg til og med har en kommentar på lur selv? Fy faen, jeg blir så kvalm. Virkelig.

Det har seg slik at de vi ønsker å såre aller minst er de vi sårer aller mest. Nemlig de som vi er aller mest glad i og som står oss aller nærmest. Vi vet jo alle hvor mye det sårer å bli fortalt at andre har diskutert dine valg, ditt liv og måten du sminker deg på og hvor kort den kjolen du hadde sist egentlig var. Hvorfor kan vi ikke bare holde kjeft egentlig, eller bare snakke med den det gjelder? Jeg vet at mitt syn på barn har blitt diskutert. Og det er jo absolutt ikke gøy å høre det. Jeg vet det har blitt diskutert om jeg er syk, eller bare lat. Og det sårer skikkelig. Så hvorfor holder vi på etter vi har kjent hvor vondt det gjør selv? Etter den søte kløe kommer den sure svie. Men det betyr visst ikke så mye. Det gjorde det ikke for meg heller, helt til jeg faktisk satt meg ned og fant ut av hvor mye dritt jeg faktisk kan lure av meg.



Personlig liker jeg å si at jeg ikke bryr meg om hva folk sier. Og det er jo sant. Til et visst punkt. Hva noen jeg knapt vet navnet på synes om min hårfarge bryr meg egentlig rett i ræva. Så naboen synes at jeg er et rasshål? Javel. Men når det er de såre ting som blir diskutert i familien din eller i vennegjengen din at det begynner å gjøre vondt. Når man er midt oppi diskusjonens hete tenker vi kanskje ikke over at det finnes en person dette går ut over. Kanskje de til og med får vite det? Kanskje ikke. Hva gjør egentlig mest vondt?

Jeg hadde aldri klart å sende eller skrive noe slemt til noen på nettet. Ikke anonymt heller. Så hvorfor klarer jeg å gjøre det uten et anonymt nick å gjemme meg bak? Rart, det der. Jeg beundrer de som aldri sier noe stygt om noen. Iallefall ikke hele tiden. Jeg har derfor tenkt å ta et oppgjør med meg selv og all den gallen jeg klarer å spy ut. Neste gang jeg er i en forsamling hvor baksnakkingen bringes på bordet, skal jeg rett og slett bare ikke si noe og informere at jeg ikke ønsker å diskutere dette. Tror dere jeg kan klare det? Tror dere at dere kan klare det? Tenk så hyggelig en samtale blir, når ikke det går på bekostning av noen andres navn og rykte. Nå er det stopp, og jeg vil bli et forbilde for meg selv. Kommer jeg til å feile? Garantert. Men uansett hva som skjer eller ikke skjer, så skal jeg bli mye mer obs på meg selv (og andre).

Så, er du med meg?

10 ting jeg setter pris på


1. Når folk ser deg som menneske og spør hvordan du har det. Og er genuint interessert i deg.

2. En kopp rykende varm sjokolade med et tykt lag snerk på toppen.



3. Kyss i nakken.

4. Følelsen du får av å ta et langt åndedrag ute når det er kaldt.



5. Alle de fantastiske menneskene jeg kjenner.

6. Juletider.

7. Pusekattene mine som ligger oppå magen min og maler (og sikler).



8. De nøttebrune øynene til verdens herligste hund, Connie.

9. Hud som lukter sol.

10. Hver eneste dag.

 

♥ Hva setter du pris på?

Keep calm, it's my birthday


Gratuleeeereer kjære Iselinnnnnn, haha neida. Joda. Jeg fyller nemlig 21 år i dag! Noe som er litt skummelt, siden nå er jeg ikke lengre tjue, men "i tjueårene". Høres mye verre ut.. Det er utrolig merkelig, for jeg tar meg selv i å tro at jeg er 15 år hele tiden. Invitert på fest? Åh, må spørre mamma! Nei, vent.. Trenger jo ikke det, jeg er jo voksen. Mamma og jeg hadde nemlig denne diskusjonen for noen uker siden, at hun fortsatt føler seg som en 18-åring selv om hun blir 60 år i desember. Og jeg har sakte men sikkert innsett at det å være voksen er akkurat det samme som å være barn, bortsett fra at du kan avbestille tannlegetimen om du ikke vil gå, og ingen straffer deg om du spiser kake til frokost. Det er egentlig helt underlig hvor lite voksen jeg føler meg, selv om jeg har kjøpt hus og frivillig kjøper blomster til meg selv. I tillegg holder jeg på med lappen, og da kjørelæreren min fortalte at det var like før jeg kunne skrive meg opp til oppkjøringen skjønte jeg ikke hvordan i helvete de kan slippe sånne som meg ut på veiene, haha. Heldigvis er alder bare er tall! 

I går stod pappa opp klokka 4 på morgenen for å dra på jobb, og jeg tenkte jeg skulle gå inn og si hade til han. I det siste har han tullet sånn med bursdagsdatoen min, og sier at det er den 21. eller 23. september. I går når jeg skulle si hade til han gav han meg en goooood klem.

Pappa: Jeg er så glad i deg jenta mi! Gratulerer med dagen!

Meg: Jeg har ikke bursdag.

Pappa: ...Faen heller.

Vi har kjøpt drømmehuset!















Åh, i dag er vi så utrolig glade! Christopher og jeg har vært og signert alle mulige papirer, så den 1. november flytter vi inn i drømmehuset sammen! Gleder meg så utrolig masse til å gjøre dette om til vårt hjem bo sammen med Christopher igjen og ikke minst innrede alle disse flotte, store og lyse rommene. I tillegg er det nærme familien min, noe som er veldig viktig. Nei, dette blir så utrolig bra. Tenk dere å våkne i dette huset og gå ut og drikke kaffe på trappa imens man lukter sjøen og ser på kuene. Helt perfekt for meg iallefall! 

En ung bloggers frihet.


Det er faktisk ikke sjeldent jeg får spørsmål om hva jeg blogger om, etter jeg har fortalt at blogging er hobbyen min. Klær, sminke, mat fotografering og overfladiske ting er jo det som kommer frem her på bloggen, og mange lurer jo på hvorfor. Nå har det seg jo slikt at den personen dere oppfatter igjennom det visuelle jeg produserer, er antageligvis ikke det du ville sett om du hadde møtt meg i levende live. Og sånn er det nok for de aller fleste som blogger, vi velger jo å vise en liten del av oss selv. Selv om lesere følger med i opp- og nedturer er det ikke lett å danne seg et 100% levende bilde i fantasien. Jeg har møtt mange toppbloggere som virkelig ikke var slik jeg trodde de skulle være.

Her på bloggen min velger jeg å vise den positive, moteglade skribenten inni meg. Men sannsynligheten er stor for at du hadde møtt meg i et sarkastisk humør, med joggis inne på butikken for å kjøpe sjokolade og pepsi max. Men det betyr ikke at jeg ikke er hun du ser for deg bak skjermen. Jeg er like mye begge deler, men jeg velger å vise den første her. Hvem er det egentlig som har lyst til å lese om en 20 år gammel jente fra ei lita bygd midt i det bredeste bibelbeltet, som sover 80% av dagen, og som tilbringer sine våkne timer i pysj, sminkeløs og med håret fullt av floker imens hun sender meldekort for å få arbeidsavklaringspengene inn på konto? Ekstremt få, vil jeg gjette. 

Jeg har merket det siste året jeg har vært arbeidsledig hvor godt det er å ha friheten til å leve som jenta som har denne bloggen. Nå må dere ikke tro at alt jeg har skrevet de siste tre årene er ren skuespill, for det er det absolutt ikke. Men sykdommen min har dessverre tatt bort en hel bit av personligheten min, rett og slett fordi jeg ikke har krefter til å være like sprudlende og hoppende glad hele tiden. Hun lever i beste velstand, men litt gjemt bort. I fingertuppene kan man kanskje si? I tillegg er det så utrolig godt å produsere noe som gir et faktisk resultat. Jeg hadde nok blitt gal og begynt å bite på sengegavlen om jeg ikke hadde hatt noe som jeg så frem til å drive på med. Bloggen har nesten blitt som en fulltidsjobb, jeg går ofte og tenker på hva jeg kan skrive om, og bilder jeg kan ta. Dessverre faller jeg litt kort noen ganger, men det å i det hele tatt ha noe å tenke på som opptar meg og interesserer meg har vært så ufattelig uunnværlig i dette stadiet i livet jeg er nå.

Christopher og jeg har nettopp tatt en stort sted ved å kjøpe hus sammen, og jeg er utrolig spent på hvordan dette blir. Men jeg gleder meg så utrolig mye! Og jeg gleder meg til å vise dere hjemmet vi skal skape sammen. Kommer dere til å se bilde av meg, inne på et mørkt rom etter min 18. time i søvn og med altfor mye rot som skulle vært ryddet opp i? Nei. Jeg ønsker å vise alt det positive jeg har i livet, for det er nemlig det jeg ønsker å fokusere på. Hver dag er selvfølgelig ikke solskinn og regnbuer, men her på bloggen kan det være nettopp det. Fordi jeg ønsker å inspirere og bruke dette som en dagbok, og gå tilbake for å se dagene jeg har hatt. Og de var gode. Selv om leddene gjorde vondt og jeg var så trøtt at jeg var kvalm, var dagen vakker. 


I en perfekt verden hadde jeg gjort så utrolig mye mer ut av bloggen, og fokusert ennå mer på den enn jeg gjør nå. Men i mellomtiden håper jeg at dere synes at bloggen min et fint sted for å slappe av og hente inspirasjon. Jeg har fått så utrolig mye positivt ut av å blogge at jeg ser aldri for meg en dag å slutte med det helt. For ikke å snakke om andre mennesker jeg har blitt kjent meg igjennom bloggingen, og alle fantastiske tilbakemeldinger man får. Det er alt dette som gjør at jeg er så utrolig glad i å blogge, og for at jeg har mitt eget, lille fristed hvor jeg kan vise akkurat den delen av meg selv jeg ønsker.

20 (ubrukelige) fakta om meg.


Her kommer det altså, det "jeg har ingenting å blogge om så jeg snakker litt om meg selv" -innlegget, haha. Er ikke til å skyve under en stol at det er ekstremt lite inspirasjon å hente imens jeg er her, er heldigvis bare noen få dager igjen. Dessuten har jeg sett noen nye fjes i kommentarfeltet, så da slår vi til med en liten faktarunde.

 

- Jeg hater New York. Kunne ikke vente med å komme meg bort derfra.
- Bygdemonsteret gir meg noia. Jeg liker at ting er enkelt, og konfrontasjon skal skje ansikt til ansikt.

- Jeg blir aldri fyllesyk. Hadde jeg blitt det hadde jeg nok aldri rørt alkohol igjen.

Det er faktisk et halvt år siden sist jeg hadde Ben & Jerrys fudge brownie, og det dreper meg på innsiden.

Jeg har tatt mange anti-perm behandlinger for å rette ut håret mitt, men sluttet med det for 4 år siden da håret ble rett av seg selv. Hurra!

Jeg får lyst til å slå noen i eggstokkene hvis det ikke finnes riktig drikke til maten. Omelett og melk går bare ikke(!!!!!)
- Senga er mitt hjem. Selv om jeg hadde en hel leilighet til disposisjon så gjorde jeg det meste i senga.

- Jeg får altfor fort følelser for fiksjonelle karakterer. Jeg sørger fortsatt over Ned Stark's død

- Favorittfilmen min er Snatch. Good dags, you like dags? - What? - Yeah dags. You like dags? - Oh dogs. Yeah I like dogs.

Jeg savner snus hver dag. Tok min siste snus i september i fjor.

.- Favoritt-godisen min da jeg var liten var sterk kaffe med melk og massemasse sukker. Nå kan jeg bare ha svart kaffe.

- Jeg er høysensitiv. Det vil si at jeg opplever andre menneskers følelser, lyder, lukter og berøring som veldig sterke og energitappene.

 

- Når telefonen ringer uten at det er avtalt via SMS at noen skal ringe blir jeg utrolig irritert. Jeg hater å snakke i telefonen. (Mest fordi det er utrolig slitsomt)

- Jeg er pinlig lettrørt, og kan få tårer i øynene av det minste kompliment.

- Når jeg hikker, så hikker jeg bare en gang. Sånn ca en gang i timen. Det er et høyt, brakende hikk - men en fantastisk icebreaker.

Sånn, da fikk jeg proppet hodet deres litt med unødvendig informasjon. Håper dere kan tilgi meg og fortelle meg en sær ting om deg selv så vi kan ha en liten bonding-experience?

 

Les mer i arkivet » Februar 2015 » Januar 2015 » Desember 2014


Hei! Mitt navn er Iselinn Andersen, jeg er enogtyve år gammel og bor i den lille kommunen i havgapet - Lindesnes. Her bor jeg i et hus langt ute på landet men samboeren min, hunden vår og kattene våre. Min største lidenskap er fotografi, og det er hovedgrunnen til at jeg begynte å blogge i 2012. Her kan du lese om alt fra fototips, min interesse for mote og skjønnhet, interiør og matoppskrifter. Legg meg gjerne til som venn :-)

KONTAKT:
iselinnandersen@hotmail.no







hits